Leave the city
Det første jeg gjorde da jeg kom tilbake på jobb etter påsken, var å skrive oppsigelsen. Jeg skreiv den ut, og så lå den i hylla hele tirsdagen. Samtidg hadde jeg en diger klump i magen. Veldig rare greier. Jeg lusket rundt i gangene den dagen. Fordrev tid.
Onsdag. Jeg skriver ut oppsigelsen på nytt. Henter den i printeren og går litt rundt og kjenner på følelsen av å gå rundt på egen arbeidsplass med en oppsigelse i hånda. Svinger innom min nærmeste overordnede for å orientere om den endelige avgjørelsen, men han er ikke på kontoret. Jeg går på kontoret, og skriver under. Legger det i en konvolutt. Jeg legger den ved siden av tastaturet der ligger den en time eller så.
Så tar jeg konvolutten i hånda, og går nogenlunde resolutt over til personalsjefen. Banker på, går inn og beretter om at jeg har noe jeg vil overbringe personlig. Han smiler, og sier han aner hva det er. Samtalen forløper veldig fint. Mye forståelse og lykkeønskninger. Tilbake på kontoret sender jeg en kjapp orienteringmail til resten av mine sjefer og prosjektledere. Ryktene begynner å spre seg i gangene...
Avgjørelsen kom nok ikke overraskende på noen av kollegene mine. De fleste vet at madammen snart er ferdig med diplomen, og at vi lengter sørover. Noen hever øyenbryn når jeg svarer på spørsmålet "Har du fått ny jobb?". Jeg sier som sant er: "Nei, jeg hopper i det med begge beina og håper jeg klarer svømme i Stavanger også...".
I hodet surrer flere låter. Tom Petty ble nevnt i forrige tråd, nydelig låt. Den var det madammens yndlingstante som brakte opp i påsken. Fornuftig og bra tante, hun der. Fra PC-høyttalerne mine synger Jason Molina "almost noone makes it out" og "the mess we're in". Man kan bli litt bekymret.
Men han synger også noe annet fint:
"It broke my heart to leave the city..."


